Innsendt av Mann 25 år, Vest-Agder
En ting jeg har lært i mine 8 år med erfaring med helsevesenet og psykiske lidelser; du kan aldri være sikker på at det er trygt å være ærlig om ditt rusmisbruk til din profesjonelle helsefagarbeider
På ett av mine mest desperate og sårbare punkter i mitt liv, ble jeg nektet behandling av mine underliggende psykiske lidelser, grunnet bruk av cannabis. De sa jeg trengte være rusfri i minst 3-måneder før eventuell behandling. Dette føltes ut som en EVIGHET i min da-værende tilstand.
Jeg trengte hjelp NÅ, ikke et KVART ÅR senere. Jeg har drevet med selvskading og hatt utallige selvmordstanker.
Jeg vokste opp i en familie hvor vi spør etter hjelp kun om det er 100% “nødvendig”. Faktumet å bli nektet hjelp når jeg først strakk ut en hånd – var et stort stikk i hjertet mitt. Det er også veldig vanskelig for meg å spørre om ting generelt. Som Asperger, kommer det ekstremt naturlig for meg å være ærlig. Jeg klarte ikke og ønsker ikke å lyve om cannabis-bruket mitt, siden det virker som en medisin for meg, og det har det i lang tid. Alle korta bør være på bordet, for at de skal kunne hjelpe meg best mulig.
Den tankegangen skulle jeg ha droppet.
Den eventuelle tiden frem til behandling av min asperger-problematikk innebærte ukentlige urin-prøver og nærmest ubrukelige samtaler med sosionom, som førte til mer frustrasjon enn nyttighet.
Det var ingen initiativ om prat om ned-trapping av cannabis-bruken min.
Etter jeg nevnte cannabis, var det som noen trykket på en knapp og eneste jeg kunne merke fra de ansatte var “Slutt med cannabis nå!!!”.
Det var som dag- og natt.
Ingen åpenhet om hvordan å gjøre det lettest mulig, hvorfor jeg er avhengig av akkurat cannabis, hva som gjør det spesielt for meg, eventuell side-behandling av abstinensene- som er blitt gjort utallige ganger i klinisk litteratur
Jeg prøvde det eneste hjelpemiddelet dem gav meg; anti-psykotikumet Kvetiapin (seroquel). Dette forverret problematikken min betraktelig. Det ble umulig å stå opp (sov 15 timer dagen) og klarte ikke å være fysisk- og psykisk aktiv på dagtid, førte til fråtsing på usunne matvarer jeg aldri har hatt craving for før.
Jeg merket en såkalt “cold-turkey”-avvenning ville ført til store atferdsproblemer, ettersom jeg sliter massivt med impulsivitet, sinne og liknende. Jeg var ikke i en tilstand til å takle abstinenser på egenhånd, og heller ikke å skulle bli innlagt på psykiatrisk avvending blant tunge rusmisbrukere, når jeg egentlig er en trenings-glad, sensitiv og oppegående gutt.
Jeg er allerede en av de mer fornuftige cannabis-“misbrukerne”, hvorav jeg har stor bevissthet på dets potensielle skadevirkninger- og det har jeg uttrykket utallige ganger til helsefagarbeiderne mine.
Etter cannabis ble nevnt, har alle samtaler vært utrolig vanskelig og føltes som en kamp/debatt, enn en dialog mellom et psykisk sykt menneske og en helsearbeider. De har et utrolig sterkt bias mot cannabis, og omtrent alt de ikke kan svare på, vil dem legge skylden på cannabis.
Med mine psykiske lidelser til grunns, skapte spenning-situasjonen dramatisk forverring av symptomene mine
Mann (25)
Evne til å ikke møte opp til timer, ble mest sannsynlig tolket som ‘slapphet’, mangel på motivasjon o.l. som *kan* være tilfellet blant cannabisbrukere.
Men det var ikke mitt tilfelle. Jeg var så psykisk dårlig at det var umulig å forlate sengen uten å få panikkanfall.
Jeg ble til slutt kastet ut fra behandlingssenteret mot min egen vilje, grunnet fravær, hvorav det ble nevnt dem “tvilte på motivasjonen min til å fortsette”. Faktum var at jeg gjorde fremgang i nedtrapping av cannabis på egenhånd, men ble alikevel kastet ut grunnet fravær.
Det var dagen jeg ble etterlatt til meg selv; for å råtne i leiligheten min med krøplende angst, hjertesorg, depresjon, søvnproblemer og tvangslidelse.
Dette var en av mine mange erfaring av omsorgssvikt av helsevesenet, grunnet cannabis.
–Mann 25 år, Vest-Agder
Har du en historie å dele? Send gjerne inn her >>
Viser forbudskonsekvenser 
Føler denne så hardt. Har selv aspergers, ptsd og en veldig kompleks og sammensatt sykdomshistorie. Jeg er egentlig heldig som ble utsatt for vreden til politiet før idiotien til psykiatrien, for det førte til at jeg aldri snakket ærlig om hasjrøyking igjen. Så vidt mine behandlere vet er jeg rusfri (jeg ser også sånn på det, jeg medisinerer, jeg “ruser” meg ikke for gøy) og sånn kommer det til å fortsette. Blir helt dårlig av å lese dette, for det kunne 100% vært meg.
LikeLike