Det var på slutten av ferien, og jeg nøt en joint alene i en park. En person står over meg, drar frem skiltet og forteller at han kommer fra politiet. Jeg innrømmer bruk på stedet. Tre politifolk, fremstår som aggressive, og truer med ransakelse. Etter press (spurte også om de hadde lov til det), gikk jeg med på at de kunne bli med meg hjem. Tenkte at ærlighet varer lengst og sa at jeg hadde cannabis til eget bruk i leiligheten (samt hvor mye). De bestemte seg så for at de ikke skulle ransake med engang, men vente på hundepatrulje, slik at hunden kunne få trening.
Etter nærmere 1time venting utenfor min egen leilighet, kan de gjennomføre rassia. Flere naboer som ser meg med politiet. Når hundepatruljen ankommer er det sikkert 2-3 politibiler utenfor blokka. Rassia gjennomføres og politiet tar med seg mengden jeg hadde, og som jeg hadde innrømt. Tror aldri jeg har følt meg så liten og lite verdt i hele mitt liv. Da hundeføreren dro spurte han meg hvorfor jeg ikke bare kunne kjøpt en 6-pack… De tar også beslag i min mobiltelefon, uten å begrunne hvorfor.
To uker senere ringer det på blokka, men jeg gidder ikke åpne da jeg ikke ventet besøk. Plutselig banker det på døra mi, og når jeg åpner står samme politifolk som under rassian før på døra og tilbakeleverer mobilen (var det ment som en ekstra sjekk?).
Ukene etter preges av mye tankekjør, frykt og usikkerhet. Ble svært var på alle lyder fra gangen… Ca to uker etter dette får jeg et brev i posten: tilbakekallelse av førerrett pga manglende edruelighet. Må dra til lege og få erklæring.
Sender min uttalelse der det fremkommer at jeg aldri har hatt historikk med rusbruk. Noen uker senere kommer beskjeden om straksinnlevering av førerkort. Skulle egentlig på kundeoppdrag med leiebil booket, men må nå involvere arbeidsgiver. Pga stigmaet som fører med sa jeg at jeg hadde kjørt for fort.
Sendte klage på vedtaket til Politidirektoratet, og startet på rusprøver hos fastlege for å bevise rusfrihet. Å dra på legekontoret for å levere urinprøve føles skamfullt, med en sykepleier på do for å se meg tisse.
Ca 6 mnd etterpå (uten å ha fått straff) får jeg beskjed om at klagen er avslått og at vedtaket opprettholdes. I praksis må jeg nå bevise rusfrihet i minst 1 år for å kunne søke om lappen (selv om førerkortforskriften sier 6 mnd). Jeg fortsetter prøver og må leve med å være uedruelig i statens øyne. 8 måneder etter hendelsen får jeg et nytt brev fra politiet (fortsatt ikke fått straff), denne gang vedtak om umiddelbart levere tilbake mitt våpenkort pga manglende edruelighet. Ny runde med fastlege og erklæring – men siden jakthagla mi som jeg fikk i konfirmasjon ligger hos foreldra mine, må de nå involveres i saken (mer stigma). Hva mer kan de gjøre? Ta fra meg statsborgerskapet pga manglende edruelighet? Vil bemerke at flere saksdokumenter fra politiet ble sendt til mine foresattes adresse – til tross for at jeg ikke har vært registrert der på over 10 år. Alt dette skjer før jeg har blitt rettsmessig dømt (forvaltningsvedtak er ikke straff…). Nå har jeg endelig fått straffen min i tingretten, noe jeg fint kan leve med. Men vedtakene fra POD har uten tvil vært det mest belastende for min del. Jeg har aldri hatt med politiet å gjøre før den jointen i parken. Mitt inntrykk er at de vil gjøre livet så surt som mulig for alle som velger cannabis i stedet for alkohol, og at man ikke har noen rettigheter eller rom for etterprøving av vedtakene de fatter. Nå må jeg leve med å være uedruelig, og må minst levere urinprøver hos helsevesenet i 4 år, før jeg kan få lappen på noenlunde normale vilkår. God bruk av ressurser? Hvor mange gjelder disse vedtakene? Og hvor mange tvinges inn til helsevesenet via politiet?
Mann, 28, Oslo
Har du en historie å dele? Send gjerne inn her >>
Viser forbudskonsekvenser 