Som en krigsveteran som har risikerte livet mitt for Kongeriket Norge, føler jeg meg som søppel i deres øyne

Som 19 åring reiste jeg til Afghanistan som soldat. Stillingen var veldig krevende og jeg var kanskje en av de yngste som reiste ned. På den tiden tenkte jeg ikke over hvilke konsekvenser det kom til å ha for meg som nå er mye eldre. Jeg har fått flere diagnoser som klinisk depresjon, angst og sterk PTSD. I tillegg fikk jeg diabetes etter tjenesten. Legen tror at det skyldes stress, men det kunne han ikke bevise. Jeg får ikke en lavere puls enn 90 uansett hvilken situasjon jeg er i. Den stiger ofte til nesten 190 når jeg sliter på det meste. Som følge av dette har jeg i mange år prøvd å få hjelp fra psykiatrien og forsvaret. Jeg har ikke fått hjelp og føler at ingen tar meg seriøst.

Behandling:

Da jeg i 2016 som nesten alkoholiker prøvde å ta mitt egent liv, ble jeg satt inn på psykiatrisk og ble senere forsøkt behandlet av <…klinikk*>. Behandlingen varte frem til februar 2018 da jeg følte at jeg måtte lyve for å komme meg bort fra dem. De er giftige.

Da jeg fortalte at jeg begynte å bruke cannabis og at det faktisk virket svært bra fikk jeg noen usmakelige trusler.

Min samboer og jeg har prøvd å få barn og vi så uheldige at vi fikk en spontanabort. Avdelingsleder <…*> truet med å sende inn en bekymringsmelding til barnevernet. Dette sa han i et møte med min samboer og meg etter at vi fortalte om spontanaborten. I tillegg ville han kreve inn førerkortet mitt og politiet måtte varsles.

Etter dette møtet sa jeg at var åpen for medisiner som kunne gjøre det samme som cannabisen. Jeg fikk da skrevet ut et anti-depressiv som skulle bruke 3 uker å bli vant med. Listen over bivirkningene på disse var mange, deriblant selvmordstanker. Jeg klarte 3 dager med disse tablettene. Jeg satt i kjelleren i et hjørne og skalv av redsel. Angsten var på det høyeste og jeg låste meg inne. Blodsukkeret var på sitt verste og jeg lurte på om jeg hadde fått Ketoacidosis (som kan lede til koma). Etter en akutttime hos fastlegen min sluttet jeg av. Fastlegen lurte på hva <…klinikk*> hadde tenkte på og sa “Hva i helvete har de tenkt på?! Dette skal ikke du ha.”

I etterkant har <…klinikk*> innrømmet feil, men det fikk jeg ikke skriftlig. Jeg tapte to år av livet mitt som gikk til feil behandling hos dem.

Jeg har også i den seneste tid fått eksponeringstrening fra forsvaret som virker bedre, men det tar tid og jeg får sjeldent timer.

Bruk:

Mitt forhold til cannabis er medisinsk bruk. Har brukt vaporiser og under svært kontrollerte forhold. Mitt bruk er 0.1-0.3g hver dag i 3 uker hvor jeg tar en uke uten for å regulere toleransen. Altså 0.7-2.1 gram i uken. Jeg røyker på kvelden og sørger for at vi ikke får besøk hjemme. Cannabisen jeg får er importert fra Nederland. (Ikke av meg). Den fremstår av svært god kvalitet og passer fint for mine lidelser.

Effekten av cannabis på meg har virket svært bra. Jeg tåler å komme meg ut. store smell som f.eks raketter påvirker meg ikke like mye som før. Jeg kan reise på flyplasser og tåler store folkemengder bedre. Jeg har ingen selvmordstanker lengre, smiler og tar ting ganske lett. Alkoholen har jeg så og si sluttet helt  med. Før kunne jeg drikke opptil 15 pils på en kveld på byen. Jeg har også fått opp motivasjonen til arbeid igjen og andre sier at jeg viker mye gladere og oppegående enn før, selv om de ikke vet om mitt bruk. Som en bonus er det også lettere å regulere blodsukkeret mitt. Blodsukkeret stiger ofte veldig høyt når jeg er under stress som f.eks angst og depresjon.

Cannabis, selv om det ikke er løsningen på min PTSD har betydd at jeg kan leve så og si normalt igjen. Jeg har funnet kjærligheten i livet mitt, fått hus, hund, bil også er vi nå gravide igjen.

Jeg blir fortsatt møtt med motstand i helsesektoren, får ikke den hjelpen som det ofte blir skrevet om i media. Jeg har lært på den harde måten at jeg ikke kan fortelle alt til mine behandlere. Som en krigsveteran som var villig til å ofre livet for kongeriket Norge føler jeg meg som søppel i deres øyne.

Dersom dette er av interesse for noen journalister stiller jeg gjerne i et intervju, men må da stille anonymt av redsel for politiet, barnevernet og for å miste førerkortet.


*noen opplysninger er fjernet for å beskytte personen bak historien


Har du en historie å dele? Send gjerne inn her >>


Illustrasjonsbilde: Pixabay

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s